Trondheim og Trøndelag

Politisk streik den 18.01.2012.
Flere LO-forbund tar opp kampen!

Hvem styrer Norge? Det norske demokratiet – eller EU? Og hvem bestemmer i EU – demokratiet eller politikere som representerer «1 %-samfunnet (kapitalmakten)»? Og hvem påser at kapitalmakten alltid har rett – det viser seg at EU-domstolen gjør – et faktum som er grundig underkommunisert.

Dette bildet er det viktig å ha klart for seg når man skal diskutere hvorvidt man er for eller imot EUs vikarbyrådirektiv – fordi Norge – gjennom EØS-avtalen, styres av hva som skjer i EU. Jf Aftenposten den 16.01.2012, sier en forskningsrapport fra Liechtenstein-instituttet i sin Europautredning at det knapt er mulig å få unntak fra EØS-avtalen. Av 8 000 EU-lover som Norge har vedtatt, har Norge bare fått 55 unntak fra implementerte lover fra EU, og hvor det stort sett er snakk om tekniske tilpasninger – ikke reelle unntak jf Europautredningen.

Liechtenstein-instituttets konklusjon tilsier at norske politikere i praksis bare er statister i forhold EU og «1 %-samfunnet». Heldigvis for norske politikere, er ikke Norge medlem av EU – dermed har ikke norske politikere noe ansvar for de forringelsene som skjer på lønns- og arbeidsvilkår, sosial dumping m.v ovenfor arbeidstakere, samt forringelsen av velferdssystemene som skjer rundt i Europa. Disse funnene Liechtenstein-instituttets rapport, tilsier at dersom vi fortsatt skal ha et demokrati og anstendige lønns- og arbeidsvilkår for arbeidstakere, må Norge må få en grundig debatt på hvorvidt man ikke bør erstatte EØS-avtalen med en handelsavtale, slik eksempelvis Sveits har gjort.

Hva er hensikten med vikarbyrådirektivet?
Vikarbyrådirektivet har sitt utspring i intensjonene om EUs ønske om å skape stor fleksibilitet i arbeidslivet. En av EUs fire friheter handler om «fri flyt av arbeidskraft» – både innenfor EU/ EØS-området og innenfor hvert enkelt land.
I klartekst betyr det at EUs ønske er å ha arbeidstakere som på kort varsel kan ta ei vakt her og ei vakt der, eller ei ukes, eventuelt månedsjobb der den tilbys. Dette er et system som særlig rammer arbeidstakere i yrkesgrupper hvor det det kreves midlere/ lavere utdanning, i praksis de fra før av – dårligst betalte jobbene.

Slike arbeidsvilkår setter ofte til side ansattes medbestemmelses- og innflytelsesrettigheter på arbeidsplassene de jobber på, det hindrer påvirkning gjennom fagforeninger, og arbeidstakeren kan risikere å miste beskyttelsen av fritiden.
I tillegg kan det være vanskelig å få ei lønn som er til å leve av gjennom tilfeldige og ustabile vikarjobber. Det kan gi store vanskeligheter på boligmarkedet, låneordninger og trygghet for seg og familien.
Det er også slik at innleide arbeidstakere ofte får langt dårligere lønns- og arbeidsbetingelser enn de andre i bedriften som de får jobboppdrag i. Det er heller ikke uvanlig at arbeidstakere går på midlertidig ansettelseskontrakter i år etter år.

Etter at forbudet mot utleie av arbeidskraft ble opphevet i 1999, er det blitt etablert en rekke bemannings- og vikarbyråer rundt om. Det betyr at det i de siste årene har skjedd en sniktilpasning av et annet regime en «faste ansettelser» for mange arbeidstakere. Avsløringene om arbeidsforholdene i Adecco og en rekke andre vikarbyråer, vitner om at det foregår grov utnyttelse av arbeidstakere med ulovlig overtid, luselønn, lange dagsverk og dårlig arbeidsmiljø. I tillegg hører vi om vikarer som «bor» gratis på vikarbyrået i håp om å få en tilfeldig vakt som måtte dukke opp.

Det kan derfor ikke være tvil om at vikarbyrådirektivet representerer en stor trussel for veldig mange hva angår retten til å ha trygge jobber og gode ansettelsesvilkår på faste stillinger, og rett til å ha et godt arbeidsmiljø! I tillegg representer direktivet en klar svekkelse stillingsvernet i Arbeidsmiljøloven.

Anstendige arbeidsforhold
Lover og avtaler knyttet til tariffavtaler slår fast at faste ansettelser skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv. Dette er nedfelt i Arbeidsmiljøloven, og har vært en del av norsk rettspraksis. Faste ansettelser sikrer arbeidstakerne ei lønn som er til å leve av og stabile forhold, og legger grunnlaget for en god sosial og velferdsmessig hverdag. I tillegg regulerer tariffavtalene en rekke andre forhold som forsikringsordninger, pensjonsordninger og andre forhold i tilsettingsforholdet.

Fagbevegelsen kan aldri godta, eller akseptere, at disse viktige grunnpilarene i norsk arbeidsrett og arbeidspraksis blir truet, eller utfordret!

Hva sier direktivet?
EU vedtok i 2008 vikarbyrådirektivet. Direktivet fastslår at vikarer skal sidestilles med fast ansatte når det gjelder lønns- og arbeidsvilkår. Men er dette godt nok for å bevare hovedregelen om «faste ansettelser som hovedregelen»?

Det kan ikke være tvil om at direktivet vil utfordre en rekke bestemmelser i vårt lov- og avtaleverk, blant annet Arbeidsmiljølovens bestemmelser knyttet til ansettelser. I direktivets artikkel 4, heter at forbedret minimumsbeskyttelse av vikaransatte må ledsages av en revisjon av eventuelle restriksjoner eller forbud som måtte være pålagt vikararbeid. Dette utfordrer følgende tre forhold;

- Fagbevegelsen mener derfor at EUs vikarbyrådirektiv kan føre til krav om endringer i Arbeidsmiljølovens § 14-9 – om bruk av midlertidig ansatte og vikarer.
- Videre kan Arbeidsmiljølovens § 14-12 og 14-13 om innleie og utleie av arbeidskraft være i strid med direktivet, og dermed reise krav om revisjon.
- I tillegg kan andre tariffbestemmelser, som har til hensikt å sikre faste ansettelser, og redusere bruken av midlertidig ansettelser og vikarer også være i strid med direktivet. Det vil reise ytterligere krav om revisjon av tariffavtalene.

Viktig kompetanse kan forsvinne
Virksomheter kan enkelt bli tappet for kompetanse ved at arbeidstakere kommer og går. Eller at det kan forsinke prosesser med å videreutvikle kompetanse ved at man ikke har en stabil arbeidsstokk. Økt bruk av vikarer kan også være en stor trussel mot fagopplæringen (lærlingeordninger), enten fordi at dette ikke lengre blir et satsingsområde, eller gjennom at det ikke er nok stabil fagkompetanse i virksomhetene. For det kan ikke være tvil om at dersom direktivet vedtas, så vil det medføre utstrakt mer bruk av midlertidige ansettelser og bruk av vikarer med svekket ansettelsesvern!
Det er en reell fare for at med den arbeidsledigheten som Europa sliter med i dag, så kan vikar- og bemanningsselskapene med vikarbyrådirektivet i hånden kunne anvende arbeidstakere fra andre land på helt andre lønns- og arbeidsvilkår enn hva som gjelder i Norge. Det har Adecco og andre selskaper tydelig bevist!

Arbeiderpartiet må snu!
Fagbevegelsen kan ikke, og vil ikke, akseptere vikarbyrådirektivets trussel mot arbeidstakernes rett til å inneha trygge jobber, et velorganisert arbeidsliv, og et godt arbeidsmiljø!

En tilnærmelsesvis samlet fagbevegelse står bak kravet om at Stortinget må legge ned veto mot vikarbyrådirektivet! Partiene Senterpartiet og Sosialistisk venstreparti står på fagbevegelsens side i denne saken. Det er derfor et stort håp om at Arbeiderpartiet vil snu i denne saken – i tide!

På bakgrunn av det gjennomføres det den 18.01.2012 en politisk streik mot innlemming av EUs vikarbyrådirektiv i norsk rett!

Er det slik at skift og turnusarbeidere arbeider seg til fattigdom – som pensjonister? Dette er et kraftig underkommunisert tema, som bør tas opp på et brett plan for å unngå nettopp det.

Nytt pensjonssystem
Vi har fått et nytt pensjonssystem som i det store og hele er laget av og for de høyt utdannede og rike – med lette jobber, og som lettere kan stå lengre i arbeid enn hva andre yrkesgrupper gjør.

De som er i yrker som lettere kan stå lenge i arbeidslivet har dermed fått et pensjonssystem for seg og sine, og som gjør at de kan opparbeide deg fete pensjoner. Arbeidstakere – hovedsaklig i yrker grupper med midlere/ lavere lønn og utdanning fra før av – presses derimot ut av arbeidslivet i stort mon. Av hvem? Jo, nettopp av markedsliberalistiske politikere (høyrepolitikk) og de med høyere utdanning/ rike, som presser disse arbeidstakerne over på samfunnets velferdsordninger. Eldre arbeidstakere defineres til at de er ikke ”lønnsomme” nok, og koster for mye. Det offentlige trolig er verstingen med å presse eldre og syke arbeidstakere over på samfunnets støtteordninger.

Økes alderen for opptjening av pensjon?
Politikere snakker i dag om å innføre et system hvor det skal være mulig å opptjene pensjonspoeng til man fyller 75 år – altså en ytterligere mulighet til å forbedre pensjoner for de høyt utdannede og rike.
Hvem snakker om skift og turnusarbeidere, og tilrettelegging for at de skal kunne stå lengre i arbeidslivet? Det handler først og fremst om å innføre helsefremmende tiltak både på arbeidsplassen – og på fritiden for de som arbeider på ubekvemme tidspunkt! Det handler også om å pålegge arbeidsgivere å gi opplæring og kunnskap om konsekvenser ved skift og turnusarbeid ovenfor de som begynner i slikt arbeid, eller å gi tilsvarende kunnskap til de som planlegger å begynne i slike yrker (skoleverket).

Tidlig slutt i arbeidslivet
Statistisk slutter arbeidstakere i arbeidslivet i Norge når de er ca 59-60 år gamle. Når politikerne planla Folketrygden som ble innført i 1967, var det under forutsetning at pensjonsalderen skulle være 70 år, med adgang til å gå av ved fylte 67 år – under forutsetning at man fylte Folketrygdens krav til opptjening. Tallene viser at arbeidstakere – enten som at de er utslitt, eller har fått dårlig helse (som kan ha en sammenheng med at man er utslitt) – i snitt slutter i arbeidslivet før den aldersgrensen som myndighetene har satt for pensjoneringsalder.
Dette har store konsekvenser for våre velferds-, uføre- og pensjonsordninger, og for skatte- og avgiftsnivået vi har her i landet.

Skift og turnusarbeidere kommer dårligst ut
Statistisk viser det seg at arbeidstakere på skift og turnusordninger ikke holder ut i arbeidslivet lengre enn i snitt til 55-56 år. Dagsavisen presenterte en undersøkelse for noen år siden som viste at helsearbeidere var utslitt i snitt når de er 53 år – i Oslo viste undersøkelsen at gjennomsnittelig fratreden fra arbeidslivet var 52 år.

Gitt at situasjonen vedvarer at enkelte arbeidstakergrupper – vil fortsette med å være slik at mange arbeidstakere er utslitte fra ca fylte 52 år, og gitt at adgangen til å opparbeide seg pensjonspoeng heves til man er 75 år, så vil angjeldende arbeidstakere kunne miste opptil 23 år med pensjonsopptjening i forhold til yrker tilpasset de med høyere utdanning og de rike. Det kan bety store økonomiske tap på fremtidige pensjoner, og et graverende system som vil kunne øke forskjellene i samfunnet – også i pensjonisttilværelsen.
Det alvorligste kan være; Denne utviklingen kan bety at skift og turnusarbeidere blir fremtidens nye fattigdomsklasse!!!

Helsedumping
Skift- og turnusarbeid er pr definisjon forbundet med store helsemessige risikoer i form av overrepresentasjon på statistikker over kortere levealder, hjerte og karsykdommer, kreft, forplantningsskader, depresjoner, livstilssykdommer osv.

Samfunnsutviklingen går i retning av at flere og flere jobber på ubekvemme arbeidstider. Det skjer som en følge av flere mer eller mindre døgnåpne butikker, stadig mer renhold osv flyttes over på nattarbeid, mer og mer transporttjenester flyttes til nattid, og at innen bygg- og anleggsbransjen er etterspørselen m.fl. Det betyr at markedsliberalistene sørger for at stadig flere arbeidstakere – fortsatt i yrker som normalt rekrutteres fra de med midlere/ lavere utdanning og inntekt – settes over på arbeidstider med stor helsemessig risiko! Hvorfor tar ikke politikerne sterkere styring over denne utviklingen?

Manglende tilrettelegging for å forebygge helsedumping
Stortinget har bestemt at den lengste tillatte arbeidsdagen for en arbeidstaker skal være på 9 timer – dvs det som ligger innenfor arbeidsgivers styringsrett. Kanskje er inntil 9 timers dagsverk for lange arbeidsdager for skift og turnusarbeidere – siden skift- og turnusarbeidere i snitt ikke holder ut lengre enn til 55-56 år i arbeidslivet?

LO fremmet krav om 6 timers arbeidsdag allerede i 1931 – kanskje er det en mer tilpasset arbeidstid pr døgn for skift og turnusarbeidere – gitt at helse og det å stå lengre i arbeidslivet er viktig?
Kanskje skift- og turnusarbeidere vil bli bedre rustet til å møte det nye pensjonssystemet dersom 6 timers arbeidsdag – fremfor å tre ut av arbeidslivet opp til 23 år tidligere enn det politikere tenker seg.

Billigere å støte ut eldre arbeidstakere, enn å forebygge/ beholde
Nylig kunne vi lese at NSB sparker enn konduktør etter 39 års tjeneste. Vedkommende konduktør hadde fått utslitt kroppen ved å tjenestegjøre i tog på foreldet og dårlig banestrekninger med de kroppslige belastninger det medfører å jobbe på bevegelig underlag i høye hastigheter. Slik behandler NSB sine ansatte – og det til tross for at bedriften har underskrevet intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtale). Denne konduktøren ønsket en tilrettelegging for fortsatt å kunne bli i bedriften.

Markedsliberalistene benytter seg altså av en ”bruk og kast-personalpolitikk” i den hensikt å gi AS NSB og staten økte fortjenester – som generer høyere lederlønninger, bonuser, sluttpakker og andre frynsegoder. Arbeidstakere må betale prisen gjennom å miste jobben sin, miste opparbeidelse av pensjonsrettigheter osv!

Saken til den nevne konduktøren er fremmet for domstolene med påstand om uriktig oppsigelse.

Det mest skremmende ved dagens utvikling, er at markedsliberalistene ensidig virker til bare å være opptatt av at yrkene til høyutdanningsgruppene skal få muligheter til opptjene pensjonspoeng til 75 år, mens lite eller ingenting gjøres for å tilrettelegge for at arbeidstakere i andre yrkesgrupper – deriblant skift og turnusordninger – skal kunne stå i jobb lengre og få opptjene pensjonspoeng lengre.

Hvem skal man forlange at virksomheter tilrettelegger for helsefremmende arbeidsplasser, og et inkluderende arbeidsliv – dersom det offentlige ikke er i stand til det?

IA-avtalen virker ikke for de som ordningen er ment for
I 2001 (03.10) fikk vi innført en avtale om et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen), hvor hensikten er å få ned sykefraværet, få flere med midlertidig/ varig nedsatt arbeidsevne ut i arbeidslivet, og øke den reelle pensjonsalderen (fra 59-60 år). Denne reformen ble inngått mellom offentlige myndigheter, arbeidsgiver- og arbeidstakersiden. Denne reformen er i praksis blitt slik at det handler nesten utelukkende om å få ned sykefraværet og virksomhetenes utgifter knyttet til det. Min påstand er at IA-avtalen generelt ikke er noe bidrag for å hjelpe utsatte grupper til verken å stå lengre i arbeidslivet eller til å opptjene pensjonspoeng, hvor dette med å stå lengre i arbeidslivet er en viktig forutsetning for hva slags pensjon man får utbetalt i nytt pensjonssystem.

EU knuser arbeidslivet
En ting er at EU driver målrettet fagforeningsknusing, en annen ting er at de ødelegger hele arbeidslivet og samfunnsordninger generelt.

I Hellas ser vi at arbeidstakere får beskåret lønna si med 20 %, kutter pensjoner, kutter sosiale stønadsordninger, sparker offentlige ansatte, vraker ungdommen, og arbeidsledigheten stiger dramatisk. Alt i et desperat forsøk på å redde finanselitens verdier. Hva slags demokrati er dette? Hvordan kan man få landet på fote igjen med en slik politikk – når man egentlig trenger i stimulere til økt kjøpekraft? Det er vel bare i regimer i land vi ikke liker å sammenligne oss med at myndighetene ensidig bare kan gå inn å kutte 20 % i arbeidstakeres lønn på tvers av alle demokratiske beslutningsprosesser! Men det beskriver hvor lite demokratisk EU er, og det viser at arbeidstakere ikke har noen verdi – de blir ikke engang spurt i viktige nasjonale spørsmål.

EØS-avtalen ødelegger norsk arbeidsliv
Norge må godta et hvert direktiv som kommer fra EU – enda vi en gang i tiden ble sagt at ”vi måtte godta EØS-avtalen” – fordi den var så bra. Og hvor vi ble fortalt at vi hadde en reservasjonsrett som vi bare kunne bruke visst det er noe vi ikke liker.

Sannheten og fakta er at det er EU-domstolen/ Efta-domstolen som bestemmer hva slags arbeidsliv vi skal ha i Norge – nettopp gjennom EØS-avtalen! Det betyr fri flyt av kapital (uten kontroll) – ofte med forgreninger til skatteparadiser, fri flyt av arbeidskraft – dvs i sosial dumping, parallelt med at Schengen-avtalen (opphevelsen av grensekontrollen) fremmer fri flyt av kriminalitet.

Norske politikere har fraskrevet seg en hver mulighet til å avstå fra ulike direktiver, som tjenestedirektivet, vikarbyrådirektivet (som antakeligvis vil si stopp/ farvel til alle faste ansettelsesforhold i fremtiden/ 100 % stillinger i fremtiden – spesielt for arbeidstakere i yrker hvor det kreves midlere/ lavere utdanning).

Landsmøtevedtaket i Arbeiderpartiet om å si nei til Postdirektivet, og landsmøtevedtaket til Fellesforbundet (LO) om å si nei til Vikarbyrådirektivet vil være viktige saker å se utfallet av i EU-systemet.

De borgerlige partiene vil forverre arbeidssituasjonen til skift- og turnusarbeidere!
Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre vil – om de få makt gjøre situasjonen enda verre for skift- og turnusarbeidere, ved at de vil innføre inntil 13 timers arbeidsdag (uten overtid), og 70 – 75 timers arbeidsuke. I tillegg vil de innføre EUs vikarbyrådirektiv, som vil medføre at fremtidige arbeidstakere ikke får 100 stillinger lengre. I praksis vil det bety en legalisering av de umenneskelige arbeidsforholdene som ble avslørt i tilknytning til "Adecco-saken som vi fikk avslørt tidligere i år.

Fagforeningsknusingen fortsetter
Selskaper, med store internasjonale forgreninger, tar over stadig mer av virksomheters såkalte kjernevirksomhet – også innen det offentlige. Dette er selskaper som ofte har kontoer i skatteparadiser – altså selskaper som opprettet med det formål å demontere og ødelegge samfunnets velferdsordninger.

Norskregistrerte utenlandske selskaper (NUF-selskaper), er en annen måtte å danne et selskap på.
Det er et system som markedsliberalistene har opprettet på sidelinjen av demokratiske vedtatte regler, i den hensikt å drive sosial dumping og undra skatt på – dvs å undergrave velferdssamfunnet på. Man kjenner til at NUF-selskaper er dannet med virksomhet i Polen, og hvor man leier inn folk – eksempelvis fra Romania. På denne måten slipper man å betale skatter, feriepenger og andre sosiale utgifter til ansatte osv. Markedsliberalistene gjør ingenting for å stoppe det tilsynelatende!

Adecco-saken tidligere i år, var en pekepinn på hva slags arbeidsmarked arbeidstakere trolig kan vente seg om ikke Norge kommer seg ut av EØS-avtalen. Dvs 16 til 24 timers arbeidsdager (det kalles å være fleksibel), underbetalt (ikke overtidsbetaling), fryktbasert ledelse (unngå at arbeidstakere organiserer seg, ellers varsler om uverdige arbeidsforhold). Arbeidstiddirektivet fra EU, som er ventet, varsler om at arbeidstakere skal arbeide inntil 75 timers arbeidsuke (samtidig som at mange EU-land har kjempestor arbeidsledighet).

Nye former for fagforeningsknusing
Det er fremkommet opplysninger om at arbeidsgivere har gått så langt at de har brukt løgndetektorer på arbeidstakere når de søker om jobb. Løgndetektorer blir anvendt når arbeidssøkende blir spurt om de er organiserte, eller har til hensikt å organisere seg, eller varsle om uverdige arbeidsforhold (skal være et forhold mellom den enkelte arbeidstaker og arbeidsgiver – ”frihet til å velge” kaller Fremskrittspartiet/ Høyre denne form for arbeidsgiverpolitikk). Det er også en form for fagforeningsknusing.

Fra renholdsbransjen er det opplyst eksempler på hva arbeidsgivers krav om taushet til arbeidstakere kan medføre. Tidligere hadde ansatte et fast tildelt areal som ble rengjort innen det offentlige. Renholdet blir satt ut på anbud, og hvor oppdraget blir privatisert. Etter selskapsloven overføres arbeidstakerne – med tilhørende avtaler over til nytt selskap. Men den avtalen gjelder bare inntil ny er fremforhandlet. Da får de samme arbeidstakerne beskjed om de må rengjøre ”dobbelt så stort areal – på samme arbeidstid”. I tillegg opplever de ofte å måtte jobbe på mer ubekvemme arbeidstider. Godtar ikke arbeidstakeren det – får den ansatte beskjed om å finne seg noe annet å gjøre. Undersøkelser viser arbeidstakerne holder ut i snitt 5 år med slike arbeidsmengder – og under slike arbeidsvilkår. I tillegg til dårligere lønn, får de ansatte dårlige pensjonsordninger. På denne måten tjener eierne grovt med penger, penger som ofte føres ut av landet (fri flyt av kaital)– og kan ende i skatteparadiser.

Kanskje ikke så rart at vi opplever økt offentlig fattigdom når skatte- og avgiftssystemet, samt svart økonomi undergraver hele grunnlaget for velferdssamfunnet?

Poenget er at umenneskelige krav til yteevne, hvilket sliter ut arbeidstakere, og gjør at flere av disse blir tapere vedrørende opparbeidelse av pensjonspoeng. Dvs at alle de befinner seg i yrkesgrupper med skift- og turnusordninger hvor det er stor risiko for at mange av disse vil ende opp som fattige gamle i mangel av opptjente pensjonsrettigheter.
Det viser seg at markedsliberalistene ødelegger en hver form for å kunne ha et solidarisk velfungerende arbeidsliv er min påstand.

Heftet om Arbeidstid med hovedfokus på skift- og turnusarbeid foreligger. Heftet er utgitt i samarbeid mellom Fornyelses-, administrasjons- og kirkedepartementet (FAD) og hovedsammenslutningene. LO Stat tok del i utarbeidelsen av heftet.

Linken er; http://www.samfunnsviterne.no/filestore/Arbeidstidmedhovedfokuspskift-ogturnusarbeid2.pdf.

Den 15. september besøkte den britiske statsminister David Cameron og Frankrikes president Nicolas Sarkozy Tripoli i Libya, for å markere sine krav på kontroll av Libyas naturressurser.

En uke før Sarkozy dro til Libya, sammenkalt MEDEF International, som representerer interessene til franske selskaper i utlandet, til en konferanse med tittelen “Det nasjonale overgangsrådet(NTC) og dets prosjekter.” Begivenheten ble fulgt av ca 400 toppledere fra bedrifter med oljeselskapet Total, energifirmaet GDF Suez og bil produsent Peugeot, samt hva som Reuters beskrev som andre “toppnavn i Paris CAC-40, advokatfirmaer, arkitekter, postgangen, hveteselskaper, tobakkbedrifter og forsikringsselskaper.” Den fransk handelsminister Pierre Lellouche deltok, sammen med en representant fra NTC.

MEDEF International ekspedisjonssjef Thierry Courtaigne forklarte hva som sto på spill. Prisen på gjenoppbyggingen over de neste ti år er minst $ 200 milliarder meddelte Courtaigne: Det vil bli hard konkurranse med italiensk, amerikansk, engelsk selskaper, så den franske pakken må være perfekt målrettet, forberedt og konkurransedyktig. Han gjorde det klart at fordi Sarkozy hadde ledet angrep på Libya, var franske selskaper var i en sterk posisjon, men han advarte mot selvtilfredshet. Det er interessant å se at Frankrike nyter godt av et gunstig miljø etter hva presidenten gjorde, erklærte han, Men la det være klart at markedet ikke er der for å bli tatt, men for å bli vunnet.

Sarkozys handelsministeren var ikke mindre fransk: Presidenten tok politisk og militær risiko og det skapt et miljø der de libyske myndigheter og folk vet om gjelden de skylder Frankrike, erklærte han. Vi kommer ikke til å bli flau av å hjelpe våre bedrifter så det kan dra nytte av denne fordelen.

En Reuters rapport om MEDEF International arrangementet bemerket: Noen franske bedrifter har allerede gjort forretninger med Libyas nye herskere. Landbruksselskapet Soufflet har inngått kontrakter om å levere hvete verdt rundt $ 22 millioner og Courtaigne sa andre som telekom-leverandøren Alcatel-Lucent og farmasøytiske firmaet Sanofi er på gang i Libya.

Sist fredag kunngjorde det Frankrikes Total at de gjenopptok produksjonen fra en offshore oljeplattform, rundt 100 kilometer utenfor Libya vestkyst, der det i fellesskap opererer med Libyas National Oil Corporation og tyske firmaet Wintershall. Al Jurf plattformen ble stengt ned i mars, før krigen produserte den rundt 40.000 fat olje per dag. Det er den første store internasjonale oljeprosjekt for å gjenoppta driften etter at Gaddafi ble kastet.

Sist torsdag kunngjorde EU at de har fjernet sanksjoner pålagt den statseide National Oil Corporation og legger til rette for gjenopptakelse av eksporten til markeder i Europa. EU besluttet å ikke frigi tidligere målrettet aktiva i Central Bank of Libya, libyske arabiske Foreign Bank, Libyan Investment Authority og libyske Afrika investeringsportefølje. Visse unntak ble gjort, men også for frigjøring av midler som brukes for å gjenoppta libyske produksjon og salg av hydrokarboner.

Italienske oljegiganten ENI, den største utenlandske oljeoperatør i Libya før angrepene, forbereder seg på å gjenoppta produksjonen. ENIs ledere undertegnet en “Memorandum of Understanding” med TNCs myndigheter sent i forrige måned. Dokumentet lovet en felles forpliktelse til å skape forutsetninger for en rask og fullstendig gjenoppretting av ENI virksomhet i Libya, samt å gjøre alt som er nødvendig for å starte operasjoner på Greenstream-rørledningen, som bringer gass fra den libyske kysten til Italia. ENI konsernsjef Paolo Scaroni fortalte Wall Street Journal at representanter for NTC, han hadde snakket med forsikret ham om at de avtaler utarbeidet med Gaddafi regjeringen var hellig og ville bli opprettholdt.

Deler av den italienske økonomiske og politiske elite fryktet for å bli stengt ute på grunn av sine tidligere kolonipolitikk og som gjengjeldelse for statsminister Silvio Berlusconis forrige manøvrer mellom den libyske regjeringen og italienske NATO-allierte. ENIs posisjon er styrket etter å ha motta et løft gjennom rapporter i forrige uke om at en av Libyas tidligere ledere, Abdul-Rahman Ben Yezza, er blitt utnevnt til NTCs oljeminister. Den foreslåtte avtalen er også et tegn på det gode forholdet mellom Libyas nye herskere og det italienske oljeselskapet ENI, som har vært til stede i Libya siden 1950-tallet.

NTC har flere ganger utsatt kunngjøringen av en midlertidig administrasjon, eller hva NTC talsmann Abdel Hafiz Ghoga har beskrevet som en kriseregjering. Angivelig vil det være 22 ministerposter og en visestatsminister, men valg av kandidater har startet en krangel blant de ulike kreftene som utgjør det såkalte opprørerlederskap, som inkluderer ex-Gaddafi regime elementer, islamske fundamentalistiske krefter, royalister, diverse tidligere eksil forretningsmenn, politikere og den amerikanske amerikansk etterretningsorganisasjonen CIA.

Hvor er den norske regjeringen og Statoil?

Hvorfor forteller ikke norske media oss hva som skjer i Libya når krigsherrene skal dele utbytte?

Det fleste vil sikkert svare at det er arbeidstakernes frihetsdag, og det er riktig – men hva er historiske bakgrunnen? Hvorfor ble denne dagen valgt? Er historikken og forståelsen i ferd med å gå i glemmeboka?

Under begrepene “fleksibilitet, moderne, og frihet”, hva angår arbeidstid og normalarbeidsdag, beveger samfunnsutviklingen seg sakte men sikkert i retning av det som var situasjonen for arbeidstakere på 1800-tallet.

Arbeidstakernes kamp for å få stemmerett
På midten av 1800-tallet – var arbeidstiden på fra 13 til 16 timers arbeidsdag, og det var 6 dagers arbeidsuke, og ingen ferie for arbeidstakerne. De som hadde arbeidsfolk i sin tjeneste utnyttet arbeidskraften maksimalt på arbeidstid – i det lå det fortjenester. Kampen om retten til 8 timers arbeidsdag for arbeidstakere ble innført først i 1919, ved siden av retten til en ukes ferie.

Lønningene var lave, det var mye sult og fattigdom. Det resulterte i at fagforeninger etter hvert ble dannet. Den første fagforeningen i Norge så dagens lys i Drammen i 1848.

Kravene fagbevegelsen kjempet for var stemmerett for arbeidstakere, frihandel og allmueskole. I tillegg gav de ut avisen Arbeider-Foreningernes Blad – for å kunne spre sitt budskap. Bevegelsen oppnådde på denne tiden bortimot 30 000 medlemmer. (Menn fikk stemmerett i 1898 og kvinner i 1913).

Pionerarbeid
Fremveksten av fagbevegelsen var ikke enkel. Pioneren Marcus Thrane hentet inspirasjon fra de europeiske revolusjonene, som startet i Frankrike i 1848, og startet arbeidet med å danne foreninger i Norge. Arbeidstakerne hadde på denne tiden ikke “frihet” til å danne fagforeninger. For at vi skulle oppnå den friheten, måtte noen betale for den. Fagforeninger ble ansett for å være “en forbrytelse mot statens sikkerhet” av borgerskapet.

Marcus Thrane måtte sone 8 år i fengsel for sitt pionerarbeid, på rettigheter som vi tar som en selvfølge i dag, hvorav 4 år i tukthus under helt forferdelige forhold. Slik utartet “friheten” seg for arbeidstakere på den tiden. I alt 127 personer fikk dom for forbrytelser mot statens sikkerhet knyttet til Thranebevegelsen.

De borgerlige vil fjerne 1. mai som fridag
I 1889 gjennomførte organisasjonen America Federasjon of Labour en generalstreik i USA for retten til 8 timers arbeidsdag. Det utløste at fra 1890, på Den internasjonale arbeiderkongressen, ble 1. mai stiftet som arbeidstakernes kampdag. 1. mai ble innført som kampdag i Norge fra 1899. Fra 1947 ble dagen omgjort til høytidsdag gjennom det faglig politiske samarbeidet mellom LO og Arbeiderpartiet.
De borgerlige partiene forsøkte å fjerne 1. mai som fridag under Bondevik I-regjeringen (1997 – 2001).

Kampen om Arbeidsmiljøloven!
I 2001 til 2005 gikk Bondevik II-regjeringen (Høyre, Venstre og Kristelig folkeparti – med Fremskrittspartiet som støtteparti), i gang med å få plass en ny Arbeidsmiljølov. Den ble vedtatt i juni 2005. Den inneholdt blant annet bestemmelser om svekket stillingsvern og nedbygging av faglige rettigheter for arbeidstakere, samt en rasering av arbeidstidskapittelet. Bondevik II-regjeringens Arbeidsmiljølov åpnet opp for inntil 13 timers arbeidsdager – uten overtid (hvilket betyr billigere arbeidskraft for de som har folk i arbeid). Loven ble aldri satt ut i livet takket være at vi fikk regjeringsskifte i 2005 (Stoltenberg II-regjeringen) – og takket være innsatsen fra LOs medlemmer i forbindelse med valgkampen som bidro til den seieren.

Døgnåpent samfunn
I de seneste årene har mange tjenesteytende virksomheter blitt døgnåpne, med langåpne lørdager, og på turiststeder har vi fått søndagsåpne butikker. På toppen av det er det et krav fra arbeidsgiversiden om at vi skal ha et mer døgnåpent samfunn. De endringene mener arbeidsgiverne at skal skje gjennom “fleksibilitet” på arbeidstid hos arbeidstakere – for at de som har fri skal få flere “valgmuligheter og økt frihet” på sin fritid. Endringene skal skje uten at det skal koste arbeidsgiverne noe økonimisk. (Tidligere var åpningstidene i butikkene normalt fra 09 – 17.00 på hverdager, og 09 – 13.00 på lørdager. Det var bare i virksomheter hvor “arbeidets art” gjorde det nødvendig, at driften pågikk døgnet rundt).

1850-tallets tilstander
Ved valget i 2009, gikk Fremskrittspartiet og Høyre til valg på at dersom de kommer til makten, vil de innføre den Arbeidsmiljøloven de vedtok i 2005 – og som pr dato er skrinlagt. Om den loven i fremtiden skulle bli satt ut i livet – eller at dagens lov tilsvarende innhold – vil det være et tilbakeskritt for arbeidstakere i retning av 1850-tallets tilstander hva angår arbeidstid – med inntil 13 timers arbeidsdager (uten overtid).

På 1850-tallet hadde de fleste arbeidstakere tid sammen med familien på søndager (52 dager). Det paradoksale er at innføres det et døgnåpent samfunn med tilhørende skiftordninger – så nærmer mange arbeidstakere seg et status quo på 1850-tallets hva angår fritid sammen med familien – ferien inklusiv. I tilfelle vil fagforeningenes kamp ha vært forgjeves. Er det slik vi vil ha det?

Fortsatt kamp om retten til 8 timers arbeidsdag
Man kan derfor fastslå at 1. mai har den samme berettigelsen for retten til 8 timers arbeidsdag i dag som i 1889! 1. mai handler om hva slags arbeidsliv vi skal ha i fremtiden! Vi må derfor slå ring om arbeidstakernes frihetsdag! Vi må kjempe i lag med de partiene som “arbeider med oss arbeidstakere – og ikke mot oss”!

1. mai er vår dag! 1. mai er en dag vi arbeidstakere kan være virkelig stolt av!

Kammerater – kvinner og menn;
Gratulerer med dagen!

Med solidarisk hilsen
Jørund Hassel
Distriktssekretær, LO Stat
Hedmark, Oppland, Oslo og Akershus

Arbeidsledig ungdom demonstrerer for retten til arbeid og mot den brutale måten de blir møtt på fra myndighetenes side i Tunisia.
26 år gamle Mohamed Bouazizi satte fyr på seg selv etter at politiet hadde hindret ham i å selge frukt og grønnsaker. Bouazizi var akademiker uten jobb og måtte selge grønnsaker for å tjene til livets opphold. Politimyndigheten nektet å ta imot klage / anmeldelse av behandlingen han ble utsatt for.

Hendelsen utløste protester og demonstrasjon som fortsatt pågår i stadig større omfang og utbredelse. Ikke mindre enn 50 personer er nå rapportert omkommet, drept av politi- og militære styrker. Myndighetene skal også ha forsøkt å sensurere internett ved å blokkere enkelte nettsider og har dessuten pågrepet bloggere.
Menneskerettighets organisasjoner i Tunis og verden over fordømmer behandlingen av demonstrantene. Den tunesiske fagbevegelsen ved den største fagorganisasjonen TGTU ( Tunisian General Trade Union) uttrykker åpen solidaritet med ofrene og krever en politisk løsning samt tilbaktrekking av de væpnede styrkene som beleirer flere byer.
Vi støtter dem.

Møt opp til en solidaritets markering på
Torget lørdag 15.1.2011 kl. 14:00

Arrangør: Internasjonalt utvalg i LO i Trondheim
Kontaktperson: Karim Essahli leder av Internasjonalt utvalg tlf 93883328

Minister uten verktøy.

LO i Trondheim reagerer sterkt på at ELKEM nå selges ut av landet. ELKEM er et industrilokomotiv med nøkkelbedrifter i mange lokalsamfunn. Trolig er den største oppkjøpsinteressen knuttet til ELKEMs teknologi. ELKEM er verdensledende i å lage rent silisium og mange ser at framtida ligger i solenergi bygd på stadig renere silisium direkte fra smelteovnene.

Vi trenger ingen gjentakelse av mobiltabben, der Norge utvikler teknologien mens industrieventyret skjedde andre steder.

Trond Giske har ingen innvendinger mot oppkjøpet. Kan han si noe annet? Hadde vært i mot salget så hadde det blitt avslørt at han sto uten noe verktøy for å stanse eller stille krav ved oppkjøp. Etter press fra ESA, de som overvåker EØS-avatlen, opphevet Bondevik ervervsloven i 2002. Før kunne både de tillitsvalgte og departement stille spørsmål om hensikt ved oppkjøpet og få skriftlige løfter til gjengjeld for en rask godkjennelse. Ble disse løftene brutt så kunne staten kreve tvangssalg, Denne loven var på nippet til å bli brukt da franske interesser kjøpte opp og la ned Findus i Trondheim for å få overta merkenavnet Frionor.

LO stilte ved valget i 2005 krav om gjeninnføring av ervervsloven. Også DNA mente i 2002 at den kunne bevares tross EØS-avtalen. LO i Trondheim mener en aktiv industripolitikk som ivaretar landets interesser ikke er mulig med dagens omstillingslov og krever gjeninnføring. Så får vi stå opp mot ESA og EØS-avtalen. Både USA og EU diskuterer nå å skaffe seg verktøy for å stanse oppkjøp v strategisk viktige bedrifter, så sjansen for å vinne fram burde være der.

Arne Byrkjeflot. Leder LO i Trondheim

Vi kan konstatere at LOs sekretariat oppfører seg som markedsliberalistenes nyttige idioter. De er ikke villig til å ta inn over seg at dette såkalte vikardirektivet har til hovedhensikt å undergrave kollektive avtaler og betydning av faglig medlemskap. EU har ti år med en mislykket vekststrategi, Lisboa-strategien, som nå har fått en ny giv med Europe 2020. En del av denne strategien er å svekke de faglige organisasjonene for å bli mer konkurransedyktig. En mektig industrileder, Jurgen Schrempp, uttalte at det ikke blir noe fart på europeiske arbeidsliv før de har samme lønns- og arbeidsvilkår som i Indonesia.

Det ligger i realitetene at det ikke er mulig å likestille faste ansettelser og midlertidige ansetteleser gjennom bemanningsselskaper. Faste jobber og faglig medlemskap gir sikkerhet, noen de midlertidige jobbene ikke gjør. Folk som får seg midlertidige jobber gjennom bemanningsselskaper lever et mindreverdig liv. Forsøk å gå i banken for et nødvendig boliglån. Da blir du avvist hvis du ikke har fast jobb. Slike erfaringer har tydeligvis ikke våre kamerater i sekretariatet.

Gårsdagens sekretariatsmøte var en svart dag i fagbevegelsens historie. Den kan være slutten på de gode årene med en sterk fagbevegelse. Nå har vi mer enn seksten års erfaringer med EØS-avtalen, EU-tilpasning og rasering av faglige rettigheter, noe som har ført til omfattende sosial dumping. Ennå engang har LO akseptert et direktiv som undergraver det faglige og politiske arbeidet. LOs sekretariat skulle ha avvist det siste av flere direktiver som går inn for å erstatte faste jobber med midlertidige jobber i bemanningsselskaper.

I følge Arbeidstilsynet har vi mer enn to tusen bemanningsselskaper i vårt land. De fleste er ikke registrert i Arbeidstilsynet. LO hevder de er useriøse, mens den riktige betegnelsen er at de er kriminelle. De fleste har ingen respekt for norske lover og avtaler, som de bevist bryter hver dag. Det er denne kriminelle virksomheten som er basis for deres profitt. LO må kreve at de blir forbudt, slik at vi kan gå tilbake til den tiden hvor folk hadde faste jobber.

Det betyr at det skal være mulig å ta inn vikarer for en periode, når noen er syke, permisjon eller på annen måte er ute av arbeidslivet for en periode. Bemanningsselskapene er ikke vikarbyråer. De har et annet perspektiv for sin virksomhet. De skal tjene penger på andre folks arbeid på dårligere vilkår enn det som fastsettes i lover og avtaler. LO har tydeligvis fått med seg at bemanningsselskapene i økende grad kaster ut de som har avtaler. Allikevel går LO inn for å akseptere EUs bemanningsdirektiv, også kalt vikardirektivet. De svelger kameler av redsel for å utfordre EØS-avtalen, som binder norsk arbeidsliv til den markedsliberalistiske utviklingen i EU.

Flere markedsliberale direktiver er på gang. Alt tyder på at LOs ledelse vil akseptere også disse. Det viser oss at LO ikke har noen strategi mot denne negative utviklingen. Vilkårene for de fagorganiserte vil fortsatt svekkes, med godkjennelse i LOs sekretariat. Det er grunn til å minne om at LO-kongressen en gang sa nei til norsk deltakelse i EU. I dag omfatter EØS-avtalen, Schengen-avtalen, sytten andre avtaler med EU og EU-tilpasningen for øvrig, mer enn det som ble avvist i folkeavstemningen i 1994.

Det trengs et opprør fra grunnplanet i fagbevegelsen. Når kommer det. Er det noen som er villig til å ta utfordringen?

I år 2010 opplever vi at arbeidstakere må streike for retten til å få opprettet en tariffavtale. Den 25. november gikk de fagorganiserte i firmaet Bekken & Strøm ute i en lovlig streik. LO Stat – Hedmark, Oppland, Oslo og Akerhus vil få uttrykke støtte til denne streiken fordi retten til tariffavtale er en av de mest grunnleggende rettigheter vi som arbeidstakere har.

Tidligere i år opplevde vi en tilsvarende streik i bedriften Åsmund Pettersen & Sønn AS på Jevnaker.

I begge ovennevnte streiker, ser vi at de organiserte – som kjemper for sin rett – utsettes for utidig press, hvor målet åpenbart er fagforeningsknusing. Dette er å utfordre hele LO! Det er også et angrep på den norske modellen (trekantsamarbeidet) – hvor det offentlige, arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner står sammen om utviklingen av velferdssamfunnet.

Dette angrepet på trekantsamarbeidet/ den norske modellen tilsier politikere i sørger for at kommuner, fylkeskommuner og statlige virksomheter boikotter kjøp av arbeidsklær og utstyr hos Bekken & Strøm
AS og andre virksomheter som nekter sine ansatte tariffavtaler. Det samme gjelder arbeidsgiversiden og andre, som er opptatt av at trekantsamarbeidet er viktig for Norge.

Det er også verdt å fremheve at ved å nekte arbeidstakere en tariffavtale, er også brudd ILOs (Internasjonale LO) konvensjoner, blant annet retten til å føre kollektive forhandlinger (artikkel nr 98), og at organisasjonsfriheten (artikkel nr 87) skal gjelde i arbeidslivet!

LO Stat – Hedmark, Oppland, Oslo og Akershus gir derfor sin fulle støtte til de fagorganiserte ved Bekken og Strøm AS i deres krav om å få opprette tariffavtale, og vil samtidig oppfordre til å avstå fra inngå kjøpsavtaler med Bekken og Strøm AS så lenge konflikten pågår.

Det var en meget sterk og gripende opplevelse å høre beretningene til Per-Yngve Monsen og Pål Hivand på LO Stats kartellkonferanse den 25.11.2010 på Gol.

Den sterkeste opplevelsen var når man hørte at varsleren Per-Yngve Monsen uttrykke at, sitat; “Dette kommer jeg aldri, aldri til å gjøre igjen”! Det vil si – å varsle om kritikkverdige forhold igjen.

Videre at denne saken har pågått i mer en ti år, og at saken ennå ikke er avsluttet. Selv om Siemens har tapt i retten – og vil tape saken – så fortsetter Siemens å kjøre saken. Målet synes åpenbart å være å kjøre et umenneskelig psykisk kjør som en slags hevn mot Monsen, og for å vise ovenfor andre ansatte i virksomheten at man varsler ikke om uregelmessigheter og lovbrudd i Siemens.

Per-Yngve Monsen/ Siemens-saken handler om hvordan Siemens overfakturerte oppdrag for Forsvaret, og endatil delte ut bonuser på basis av slike uriktig tilegnede fortjenester.
Saken ble forsøkt dysset ned. Takket være regjeringsskifte i 2005, og at Anne-Grete Strøm Erichsen overtok som forsvarsminister, ble saken gransket – og reist for domstolene! Og Siemens har erkjent overfakturering.

Slik tillater – en såkalt demokratisk rettsstat – at samfunnet behandler en person som gjør skattebetalerne og staten en gedigen samfunnstjeneste, og som har gjort det eneste etiske og moralske riktige. Samtidig er dette et vitnesbyrd på hvordan kapitalsterke, internasjonale krefter bare kan ture frem mot enkeltmennesker uten nevneverdige konsekvenser!
Et skremmende bilde!

Pål Hivand gav et minst like skremmende bilde av hvor svakt varslervernet i Arbeidsmiljøloven faktisk er. Det er et tema som helt åpenbart er underkommunisert. Man kan nærmest få et inntrykk av at eksiterende lovtekst er (spissformulert sagt) “lagd av og for personer som har til hensikt ikke å beskytte varslere”!

Det kan ikke være tvil om at ved revisjon av dagens lovtekst i Arbeidsmiljøloven – må varslere få en reell beskyttelse. Og at slike saker ikke må få utarte seg slik at de som er lovlydige – og som gjør det eneste riktig sett i et samfunnsperspektiv – utsettes for slik utilbørlig atferd som det Monsen/ Hivand er blitt utsatt for av sine arbeidsgivere. Og som sikkert mange andre gjør.

Det er små ord, og sikkert ubetydelig i den store sammenheng – det jeg nå sier. Men jeg vil personlig få uttrykke at på kartellkonferansen til LO Stat fikk jeg to nye, store helter i mitt liv. De to heter Per-Yngve Monsen og Pål Hivand. Den jobben Monsen/ Hivand gjør er – sett ut fra at vi skal ha et lov- og rettssystem som er beskyttende, og en rettssikkerhet – er bare helt uttrolig! Ikke minst ut fra at det er etikk, moral og redelighet som skal råde i vårt arbeidsliv.

Takk for den innsatsen dere gjør ovenfor alle andre varslere – som trenger støtte og hjelp i lignende situasjoner!

Dagsavisen forteller den 17.11 om ”sinte sykepleiere/ hjelpepleiere (og andre) presses til deltidsjobber” ufrivillig. Dagen Næringsliv den 19.11 forteller om ei dame som jobbet på 31 kontrakter i to år – da stillingen ble fast – ble hun oppsagt.

Dette er et resultat av høyrepolitikk, og en politikk som er grunnleggende i EU gjennom blant føringer fra EUs tjenestedirektiv. I tillegg ser vi en stygg utvikling på utstøting av eldre arbeidstakere innen det offentlige særlige. Politikken går ut på at det er slik yrkesgruppe – som normalt rekrutteres fra de med midlere/ lavere utdanning – skal ha det arbeidslivet! Det er den metodikken som anvendes for å skape nye underklasser – med få eller ingen rettigheter.

I dag tror jeg faktisk at vi har midler nok til å stoppe denne trenden/ utviklingen. Dersom vi benytter lov- og avtaleverket fullt ut, mener jeg det er mulig å stoppe denne utviklingen. Men det vil kreve mye – spesielt støtte fra de hovedsammenslutningene som organiserer medlemmer uten for LO (de hovedsammenslutningene som ofte velger å stå på arbeidsgivernes side i lønns- og arbeidstakerspørsmål).
For å lykkes med det, må vi sørge for å holde Fremskrittspartiet og Høyre – men også Kristelig folkeparti og Venstre – unna regjeringskontorene. Husk at nevnte partier (Fremskrittspartiet og Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre) – foran valget i 2009 – klart uttrykte at de ville innføre den Arbeidsmiljøloven de vedtok 06.06.2005 – om de kommer til makten igjen. Dvs den Arbeidsmiljøloven som den rød-grønne regjeringen fikk stoppet høsten 2005. Bondevik II-regjeringens lov vil (den av 06.06.2005 som ble forkastet) – om den blir innført – fjerne blant annet stillingsvernet, arbeidstidskapitellet i Arbeidsmiljøloven, og dermed allmenngjøre at arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning og lønn (formue) – i all hovedsak vil måtte gå på ufrivillig deltidskontrakter og strøkontrakter.

Hensikten – for Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre – er å svekke norsk fagbevegelse, på samme måte som de har klart det i EU, og som gjør at arbeidstakere opplever kutt i lønninger, trygdede opplever kutt i trygder og stønader osv. Samtidig som de rike tjener mer enn aldri før i følge World Wealth Report (19 % økning av sine formuer det siste året).

Mange yrker er i dag slik – både i Norge og i utlandet, at arbeidstakere må sitte parat 24 timer i døgnet, og håpe på at arbeidsgivere ringer og tilbyr noen få timers jobb, eller at de går på midlertidig kontrakter på 3 – 6 måneder ad gangen, dvs kontrakter som ikke utløser rettigheter til fast ansettelse. På denne måten kvitter arbeidsgiverne seg med personer som vil organisere, er aktive i politiske partier, stiller krav, samt eldre, uføre, syke osv.

Vårt demokrati er dessverre blitt erstattet av elitokrati. Som Pernille Huseby i Nationen omtaler det; Den danske journalisten Lars Olsen skriver i boka ”Eliternes triumf” om hvordan en liten profesjonell elite av høyt utdannete middel- og overklassefolk gradvis har tatt kontrollen i de politiske organene. De bekler ministerposter, jobber i departementene, er folkevalgte og utgjør hovedtyngden i partiapparatene. ”I dag treffes beslutningene i et sosialt eksklusivt lag av politikere, embetsmenn og eksperter, uten det breie folkelige engasjementet som kjennetegner klassisk folkestyre”. De høytutdannete og høytlønte søker sammen og får færre hverdagserfaringer til felles med det breie lag”.

Klassekampen skrev tidligere i år om at har 76,9 prosent av de folkevalgte har høyere utdanning. Og at i Stortings-/regjeringsapparatet, inkludert ministrene og deres statssekretærer og politiske rådgivere, er andelen på de med høyere utdanning på mer enn 90 prosent. Og det viser seg at nesten 60 prosent har utdanning på mastergradsnivå eller høyere. Dermed er det oppstått en ubalanse i vårt maktapparat ved at mens bare en fjerdedel av befolkningen har høyere utdanning, så har mer enn tre firedeler av stortingsrepresentantene, deres rådgivere og de ansatte i regjeringsapparatet, det samme. Den utviklingen vi ser er en villet politikk fra elitokratene.

Men jeg tror det er mulig å stoppe den negative utviklingen med midlertidige kontrakter og ufrivillig deltid med dagens lov- og avtaleverk. Alle arbeidstakere – ikke bare elitokratene – er underlagt de samme beskyttelseslovene, men det er og blir en tøff kamp for arbeidstakere med midlere/ lavere kompetanse og utdanning å få beholde den rettsmessige lovbeskyttelsen de har krav på. Vi må bare bestemme oss for, og være villig til å ta opp kampen mot elitokratene, i kampen for like rettigheter i alle i arbeidslivet.

Så hører det med til historien at ikke alle med høyereutdanning og høytlønnede støtter elitokratenes utvikling av klassejus og klassesamfunn – i rettferdighetens navn

Ferieloven av 04.03.1983, nr 3, oppleves å være tilpasset arbeidstakere som arbeider innenfor normalarbeidsdagen (normaluke), dvs med arbeidsfri hver søn- og helgedager. En av årsakene til at det er blitt slik er at søn- og helgedagsfri er beskyttet av Arbeidsmiljølovens (Aml, § 10-10, pkt 2) – hvor det i utgangspunktet er et generelt forbud mot arbeid på søn- og helgedager. Det er ”arbeidets art” som er grunnlag for avvik fra denne regelen.

Arbeidstakere som jobber på skift- og turnusordninger, og med skriftlig avtale om gjennomsnittsberegning av arbeidstiden (jf Aml, § 10-5), har derimot en dårligere vernet feriefritid gjennom at disse bare har fritidsvern på en av to helger jf Ferielovens § 5, pkt 5.

I tillegg er det slik at de som jobber innenfor normalarbeidsdagen/ normaluke, har fri hver tariffestet fridag (lørdag) i tillegg til søndag, mens skift- og turnusarbeidere bare har beskyttet fritid bare annen hver søndag. Den tariffestede fridagen som de som arbeider innenfor normalarbeidsdagen/ normaluke avvikler på lørdager – kan for skift- og turnusarbeidere legges til en annen ukedag, hvilket også normalt skjer på de ukene hvor arbeidstakeren arbeider på helg.

Med innføring av nye ferieuker (femte og sjetteferieuke), er skift- og turnusarbeidere kommet ytterligere dårligere ut enn de som jobber innenfor normalarbeidsdagen. Det vil bli belyst i teksten nedenfor.

Ukefridag med ulik verdi
Jf arbeidsmiljølovens § 10-8, pkt 2, heter det at ”arbeidstaker skal ha en sammenhengende arbeidsfri periode på 35 timer i løpet av sju dager”. Jf Arbeidsmiljølovens § 10-8, pkt 4 heter det at ”arbeidsfri som nevnt i annet ledd skal så vidt mulig omfatte søndag”.

Dersom den ukentlige fridagen – ikke kan avvikles på søndag pga arbeidsplikt – skal den ukentlige fridagen legges på en annen ukedag.

Arbeidstakere som jobber i tidsrommet innenfor begrepet normalarbeidsdag/ normaluke (med fri på søn- og helgedager) – er alltid garantert å beholde den ukentlige fridagen på 35 timer hver uke på søndag (i tillegg til den tariffestede fridagen på lørdag).

Skift- og turnusarbeidere har derimot ikke den samme beskyttelsen av den ukentlige fridagen på 35 timer. Ferieloven, jf § 4, annet ledd, sier at ”virkedager i ferien som etter arbeidstidsordningen likevel ville vært fridager for vedkommende arbeidstaker, regnes som feriefritid og går til fradrag i dagtallet”. Det betyr at når den ukentlige fridagen (35 timer) legges på en annen dag enn søndag for skift- og turnusarbeidere når ferie avvikles, så omdefineres den ukentlige fridagen fra å ha en verdi på 35 timer over til å bli virkedag – med en verdi på 24 timer (jf Ferielovens § 4, annet ledd).
Det oppleves som urimelig.

16 timer buffersone har ulik verdi
Jf Ferielovens § 5, annet ledd – og ved avvikling av hovedferien (18 dager), kan arbeidstakeren i tillegg kreve en ytterligere friperiode (”buffersone”) på ytterligere 16 timer utover kalenderdøgnet.
For arbeidstakere som arbeider innenfor normalarbeidsdagen/ normaluke regnes denne ”buffersonen” bare på virkedager. For skift- og turnusarbeidere derimot, regnes ”buffersonen” på 16 timer også på søndagsdøgnene (dvs enten helt eller delvis søndagen før ferien tar til, eller søndagen etter). 16 timers regelen har på denne måten en helt annen verdi og betydning for arbeidstakere innenfor normalarbeidsdagen/ normaluke enn for skift og turnusarbeidere. Det oppleves som urimelig at 16 timer på en virkedag har samme verdi i tid som når den avvikles på søn- og helgedagsdøgn (det bemerkes eksempelvis – til sammenligning – at det normalt innen det offentlige gis tidstillegg for arbeid på søndag, og at utbetales forhøyet overtidsgodtgjørelse (100 % fremfor 50 %) når arbeidstakeren unntaksvis settes til å arbeide på søn- og helgedager og lignende)

Beregning av feriedager i Ferieloven
Ferieloven beregner en feriefritid på 25 virkedager. Jf tariffavtale, har arbeidstakere fått ytterligere 4 feriedager – definert etter beregningsmåten med 21 virkedager (5 dagers arbeidsuke).

For arbeidstakere med tariffavtale, har man – som nevnt – innført en ordning med 5 dagers arbeidsuke. Dvs, at man pr. definisjon har fått den femte ferieuken – inklusive ”Gro-dagen (som er definert etter Ferieloven). Men ordningen med fire tariffestede feriedager innebærer at man benytter tellemåten med 21 virkedager (dvs 5 dagers arbeidsuke – og ikke Ferielovens tellemåte – som opererer med 25 virkedager (dvs 6 virkedager pr uke.)

Her er det behov for en harmonisering av tellemåten mellom Ferieloven, og tariffavtaler med tariffestede feriedager. (Det enkleste er trolig å omdefinere 4 tariffestede feriedager til 5 dager – dvs at man følger Ferielovens tellemåte).
Årsaken til behovet for en slik harmonisering, ligger i at når arbeidstakeren på skift- og turnusordninger tar ut enkeltstående fridager, skjer det tidvis at disse arbeidstakerne mister en fridag målt opp mot de som jobber innenfor normalarbeidsdagen/ normaluke (i praksis lørdagen etter arbeidsplanen).

Arbeidstakere over 60 år har i tillegg krav på en ekstra ferieuke (definert som den sjette ferieuke), jf Ferielovens § 5, pkt 2.

Merknad;
Ved innføring av den femte ferieuken (der det er tariffavtale), som medfører at arbeidstakeren får flere ferieperioder, og den sjette for arbeidstakere over 60 år, har skift- og turnusarbeidere kommet ennå skjevere (dårlig) ut mht til feriefritid. Det skjer ved at skift- og turnusarbeidere avspises feriefritid i snitt to sammenhengende feriedager ved hver ferieavvikling målt opp mot arbeidstakere som arbeider innenfor normalarbeidsdagen/ normaluke. (Urimeligheten med to dager avkortet ferie for skift- og turnusarbeidere, skjer normalt ved hver avvikling av hovedferie, restferie, femte ferieuke – samt for sjette ferieuke for de over 60 år – dvs i sum 6/ 8 dager mindre ferie pr kalenderår).

Uttak av enkeltstående feriedager på nattskift
Generelt (”Gro-dagen”), og etter innføringen av den femte ferieuke, er det åpnet opp for utvidet adgang til uttak av enkeltstående feriedager.

Ved flere virksomheter praktiseres det slik at dersom arbeidstakeren søker feriefritid på et nattskift som strekker seg over to datoer, så trekkes det to feriedager (virkedager). Dette oppleves som urimelig – siden et dagsverk arbeidet på natt i antall arbeidede timer normalt ikke skiller seg ut i forhold fra et ordinært dagsverks lengde.

I denne anledning er grunnlag for å peke på følgende;

Ovennevnte praksis (med å trekke to virkedager på et dagsverk) kan utløse at arbeidstakeren jobber mer enn 1 850 klokketimer (sikringsbestemmelsen), som tariffavtalene tilsier at man skal jobbe i løpet av et kalender år. Det blir i tilfelle feil – og skal normalt utløse overtidsgodtgjørelse ved årets slutt om man jobber flere timer enn hva tariffavtalen tilsier.

Det er grunn til å vise til følgende praksis som mal for beregning;
a)
Ved utarbeidelse av arbeidsplaner (jf § Aml, § 10-3), er det innarbeidet en sedvanerett hvor innplasseringen av nattvakter skal skje på det døgnskillet med flest arbeidede timer

c)
Når man skal gjennomsnittsberegne arbeidstiden pr uke (Aml, jf 10-5), er det tilsvarende sedvanepraksis at antall arbeidet timer på nattvakten legges til det døgnet som det arbeides flest timer.

Konklusjon;
Ved uttak av enkeltstående feriedag – som er et nattskift – bør det være slik at arbeidstakeren trekkes for bare en feriedag (virkedag), dvs hvor man viderefører prinsippene i sedvanepraksisen jf pkt a og b, nevnt ovenfor, til å også gjelde uttak av enkeltstående feriedager. Dvs at en nattvakt defineres som en virkedag og beregnes på det døgnskillet hvor det jobbes flest timer (tid).

Presisering
Ferieloven er klar på at det kun er virkedager som kan trekkes som feriefritid. Enkelte virksomheter har innført en praksis at det trekkes feriedag dersom en arbeidstaker søker ferie på en søn- og helgedag.

Eksempel;
Den 1. mai faller på en onsdag. En arbeidstaker søker ferie den uken som innbefatter 1. mai. Da trekker arbeidsgiver uriktig 5 (6) virkedager ferie.

Det er arbeidsgivere som feilaktig har tolket reglene slik at for skift- og turnusarbeidere er ”søndag” en vanlig ”virkedag”.

Det er grunn til å presisere at det er ikke anledning til å trekke feriedager på søn- og helgedager.

Fastsettelse av ferie
Jf Ferielovens § 6, pkt 2 kan arbeidstaker ”kreve å få underretning om feriefastsettingen tidligst mulig, og senest 2 måneder før ferien tar til”.

Mange virksomheter venter til nærmest mulig 2 måneder før ferien tar til før de varsler feiretidspunkt og puljeinndeling ovenfor de som jobber skift- og turnus. Mens arbeidstakere som arbeider innenfor normalarbeidsdagen/ normalarbeidsuke som oftest har lang forutsigbarhet når feriefritiden skal avvikles.

Det er ofte slik at skift- og turnusarbeidere avvikler ferier i form av feriepuljer som alternerer år etter år. Tidvis skjer det i tillegg at enkelte arbeidstakere (deler av arbeidsstyrken) ”trekkes” ut – dersom det er mulig, slik at flere får anledning til å avvikle/ ha ferie innenfor skoleferien.

Dette oppleves som urettferdig! Attraktive ferie- og fritidstilbud krever forhåndsbestilling lang tid i forveien – og er ofte belagt da skift- og turnusarbeidere får anledning til å søke på slike tilbud. Det er også slik at slike tilbud ofte er langt dyrere i pris +/- 2 måneder før ferien tar til enn ved langtidsbestilling.

Merknad;
Det samme problemet oppstår også ved sen varsling av avviksturnuser i tilknytning til jul- og nyttår, påske og lignende.

Så spørsmålet er med bakgrunn i ovennevnte; Virker Ferieloven rettferdig ovenfor skift- og turnusarbeidere?