Trondheim og Trøndelag

Er det slik at skift og turnusarbeidere arbeider seg til fattigdom – som pensjonister? Dette er et kraftig underkommunisert tema, som bør tas opp på et brett plan for å unngå nettopp det.

Nytt pensjonssystem
Vi har fått et nytt pensjonssystem som i det store og hele er laget av og for de høyt utdannede og rike – med lette jobber, og som lettere kan stå lengre i arbeid enn hva andre yrkesgrupper gjør.

De som er i yrker som lettere kan stå lenge i arbeidslivet har dermed fått et pensjonssystem for seg og sine, og som gjør at de kan opparbeide deg fete pensjoner. Arbeidstakere – hovedsaklig i yrker grupper med midlere/ lavere lønn og utdanning fra før av – presses derimot ut av arbeidslivet i stort mon. Av hvem? Jo, nettopp av markedsliberalistiske politikere (høyrepolitikk) og de med høyere utdanning/ rike, som presser disse arbeidstakerne over på samfunnets velferdsordninger. Eldre arbeidstakere defineres til at de er ikke ”lønnsomme” nok, og koster for mye. Det offentlige trolig er verstingen med å presse eldre og syke arbeidstakere over på samfunnets støtteordninger.

Økes alderen for opptjening av pensjon?
Politikere snakker i dag om å innføre et system hvor det skal være mulig å opptjene pensjonspoeng til man fyller 75 år – altså en ytterligere mulighet til å forbedre pensjoner for de høyt utdannede og rike.
Hvem snakker om skift og turnusarbeidere, og tilrettelegging for at de skal kunne stå lengre i arbeidslivet? Det handler først og fremst om å innføre helsefremmende tiltak både på arbeidsplassen – og på fritiden for de som arbeider på ubekvemme tidspunkt! Det handler også om å pålegge arbeidsgivere å gi opplæring og kunnskap om konsekvenser ved skift og turnusarbeid ovenfor de som begynner i slikt arbeid, eller å gi tilsvarende kunnskap til de som planlegger å begynne i slike yrker (skoleverket).

Tidlig slutt i arbeidslivet
Statistisk slutter arbeidstakere i arbeidslivet i Norge når de er ca 59-60 år gamle. Når politikerne planla Folketrygden som ble innført i 1967, var det under forutsetning at pensjonsalderen skulle være 70 år, med adgang til å gå av ved fylte 67 år – under forutsetning at man fylte Folketrygdens krav til opptjening. Tallene viser at arbeidstakere – enten som at de er utslitt, eller har fått dårlig helse (som kan ha en sammenheng med at man er utslitt) – i snitt slutter i arbeidslivet før den aldersgrensen som myndighetene har satt for pensjoneringsalder.
Dette har store konsekvenser for våre velferds-, uføre- og pensjonsordninger, og for skatte- og avgiftsnivået vi har her i landet.

Skift og turnusarbeidere kommer dårligst ut
Statistisk viser det seg at arbeidstakere på skift og turnusordninger ikke holder ut i arbeidslivet lengre enn i snitt til 55-56 år. Dagsavisen presenterte en undersøkelse for noen år siden som viste at helsearbeidere var utslitt i snitt når de er 53 år – i Oslo viste undersøkelsen at gjennomsnittelig fratreden fra arbeidslivet var 52 år.

Gitt at situasjonen vedvarer at enkelte arbeidstakergrupper – vil fortsette med å være slik at mange arbeidstakere er utslitte fra ca fylte 52 år, og gitt at adgangen til å opparbeide seg pensjonspoeng heves til man er 75 år, så vil angjeldende arbeidstakere kunne miste opptil 23 år med pensjonsopptjening i forhold til yrker tilpasset de med høyere utdanning og de rike. Det kan bety store økonomiske tap på fremtidige pensjoner, og et graverende system som vil kunne øke forskjellene i samfunnet – også i pensjonisttilværelsen.
Det alvorligste kan være; Denne utviklingen kan bety at skift og turnusarbeidere blir fremtidens nye fattigdomsklasse!!!

Helsedumping
Skift- og turnusarbeid er pr definisjon forbundet med store helsemessige risikoer i form av overrepresentasjon på statistikker over kortere levealder, hjerte og karsykdommer, kreft, forplantningsskader, depresjoner, livstilssykdommer osv.

Samfunnsutviklingen går i retning av at flere og flere jobber på ubekvemme arbeidstider. Det skjer som en følge av flere mer eller mindre døgnåpne butikker, stadig mer renhold osv flyttes over på nattarbeid, mer og mer transporttjenester flyttes til nattid, og at innen bygg- og anleggsbransjen er etterspørselen m.fl. Det betyr at markedsliberalistene sørger for at stadig flere arbeidstakere – fortsatt i yrker som normalt rekrutteres fra de med midlere/ lavere utdanning og inntekt – settes over på arbeidstider med stor helsemessig risiko! Hvorfor tar ikke politikerne sterkere styring over denne utviklingen?

Manglende tilrettelegging for å forebygge helsedumping
Stortinget har bestemt at den lengste tillatte arbeidsdagen for en arbeidstaker skal være på 9 timer – dvs det som ligger innenfor arbeidsgivers styringsrett. Kanskje er inntil 9 timers dagsverk for lange arbeidsdager for skift og turnusarbeidere – siden skift- og turnusarbeidere i snitt ikke holder ut lengre enn til 55-56 år i arbeidslivet?

LO fremmet krav om 6 timers arbeidsdag allerede i 1931 – kanskje er det en mer tilpasset arbeidstid pr døgn for skift og turnusarbeidere – gitt at helse og det å stå lengre i arbeidslivet er viktig?
Kanskje skift- og turnusarbeidere vil bli bedre rustet til å møte det nye pensjonssystemet dersom 6 timers arbeidsdag – fremfor å tre ut av arbeidslivet opp til 23 år tidligere enn det politikere tenker seg.

Billigere å støte ut eldre arbeidstakere, enn å forebygge/ beholde
Nylig kunne vi lese at NSB sparker enn konduktør etter 39 års tjeneste. Vedkommende konduktør hadde fått utslitt kroppen ved å tjenestegjøre i tog på foreldet og dårlig banestrekninger med de kroppslige belastninger det medfører å jobbe på bevegelig underlag i høye hastigheter. Slik behandler NSB sine ansatte – og det til tross for at bedriften har underskrevet intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtale). Denne konduktøren ønsket en tilrettelegging for fortsatt å kunne bli i bedriften.

Markedsliberalistene benytter seg altså av en ”bruk og kast-personalpolitikk” i den hensikt å gi AS NSB og staten økte fortjenester – som generer høyere lederlønninger, bonuser, sluttpakker og andre frynsegoder. Arbeidstakere må betale prisen gjennom å miste jobben sin, miste opparbeidelse av pensjonsrettigheter osv!

Saken til den nevne konduktøren er fremmet for domstolene med påstand om uriktig oppsigelse.

Det mest skremmende ved dagens utvikling, er at markedsliberalistene ensidig virker til bare å være opptatt av at yrkene til høyutdanningsgruppene skal få muligheter til opptjene pensjonspoeng til 75 år, mens lite eller ingenting gjøres for å tilrettelegge for at arbeidstakere i andre yrkesgrupper – deriblant skift og turnusordninger – skal kunne stå i jobb lengre og få opptjene pensjonspoeng lengre.

Hvem skal man forlange at virksomheter tilrettelegger for helsefremmende arbeidsplasser, og et inkluderende arbeidsliv – dersom det offentlige ikke er i stand til det?

IA-avtalen virker ikke for de som ordningen er ment for
I 2001 (03.10) fikk vi innført en avtale om et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen), hvor hensikten er å få ned sykefraværet, få flere med midlertidig/ varig nedsatt arbeidsevne ut i arbeidslivet, og øke den reelle pensjonsalderen (fra 59-60 år). Denne reformen ble inngått mellom offentlige myndigheter, arbeidsgiver- og arbeidstakersiden. Denne reformen er i praksis blitt slik at det handler nesten utelukkende om å få ned sykefraværet og virksomhetenes utgifter knyttet til det. Min påstand er at IA-avtalen generelt ikke er noe bidrag for å hjelpe utsatte grupper til verken å stå lengre i arbeidslivet eller til å opptjene pensjonspoeng, hvor dette med å stå lengre i arbeidslivet er en viktig forutsetning for hva slags pensjon man får utbetalt i nytt pensjonssystem.

EU knuser arbeidslivet
En ting er at EU driver målrettet fagforeningsknusing, en annen ting er at de ødelegger hele arbeidslivet og samfunnsordninger generelt.

I Hellas ser vi at arbeidstakere får beskåret lønna si med 20 %, kutter pensjoner, kutter sosiale stønadsordninger, sparker offentlige ansatte, vraker ungdommen, og arbeidsledigheten stiger dramatisk. Alt i et desperat forsøk på å redde finanselitens verdier. Hva slags demokrati er dette? Hvordan kan man få landet på fote igjen med en slik politikk – når man egentlig trenger i stimulere til økt kjøpekraft? Det er vel bare i regimer i land vi ikke liker å sammenligne oss med at myndighetene ensidig bare kan gå inn å kutte 20 % i arbeidstakeres lønn på tvers av alle demokratiske beslutningsprosesser! Men det beskriver hvor lite demokratisk EU er, og det viser at arbeidstakere ikke har noen verdi – de blir ikke engang spurt i viktige nasjonale spørsmål.

EØS-avtalen ødelegger norsk arbeidsliv
Norge må godta et hvert direktiv som kommer fra EU – enda vi en gang i tiden ble sagt at ”vi måtte godta EØS-avtalen” – fordi den var så bra. Og hvor vi ble fortalt at vi hadde en reservasjonsrett som vi bare kunne bruke visst det er noe vi ikke liker.

Sannheten og fakta er at det er EU-domstolen/ Efta-domstolen som bestemmer hva slags arbeidsliv vi skal ha i Norge – nettopp gjennom EØS-avtalen! Det betyr fri flyt av kapital (uten kontroll) – ofte med forgreninger til skatteparadiser, fri flyt av arbeidskraft – dvs i sosial dumping, parallelt med at Schengen-avtalen (opphevelsen av grensekontrollen) fremmer fri flyt av kriminalitet.

Norske politikere har fraskrevet seg en hver mulighet til å avstå fra ulike direktiver, som tjenestedirektivet, vikarbyrådirektivet (som antakeligvis vil si stopp/ farvel til alle faste ansettelsesforhold i fremtiden/ 100 % stillinger i fremtiden – spesielt for arbeidstakere i yrker hvor det kreves midlere/ lavere utdanning).

Landsmøtevedtaket i Arbeiderpartiet om å si nei til Postdirektivet, og landsmøtevedtaket til Fellesforbundet (LO) om å si nei til Vikarbyrådirektivet vil være viktige saker å se utfallet av i EU-systemet.

De borgerlige partiene vil forverre arbeidssituasjonen til skift- og turnusarbeidere!
Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre vil – om de få makt gjøre situasjonen enda verre for skift- og turnusarbeidere, ved at de vil innføre inntil 13 timers arbeidsdag (uten overtid), og 70 – 75 timers arbeidsuke. I tillegg vil de innføre EUs vikarbyrådirektiv, som vil medføre at fremtidige arbeidstakere ikke får 100 stillinger lengre. I praksis vil det bety en legalisering av de umenneskelige arbeidsforholdene som ble avslørt i tilknytning til "Adecco-saken som vi fikk avslørt tidligere i år.

Fagforeningsknusingen fortsetter
Selskaper, med store internasjonale forgreninger, tar over stadig mer av virksomheters såkalte kjernevirksomhet – også innen det offentlige. Dette er selskaper som ofte har kontoer i skatteparadiser – altså selskaper som opprettet med det formål å demontere og ødelegge samfunnets velferdsordninger.

Norskregistrerte utenlandske selskaper (NUF-selskaper), er en annen måtte å danne et selskap på.
Det er et system som markedsliberalistene har opprettet på sidelinjen av demokratiske vedtatte regler, i den hensikt å drive sosial dumping og undra skatt på – dvs å undergrave velferdssamfunnet på. Man kjenner til at NUF-selskaper er dannet med virksomhet i Polen, og hvor man leier inn folk – eksempelvis fra Romania. På denne måten slipper man å betale skatter, feriepenger og andre sosiale utgifter til ansatte osv. Markedsliberalistene gjør ingenting for å stoppe det tilsynelatende!

Adecco-saken tidligere i år, var en pekepinn på hva slags arbeidsmarked arbeidstakere trolig kan vente seg om ikke Norge kommer seg ut av EØS-avtalen. Dvs 16 til 24 timers arbeidsdager (det kalles å være fleksibel), underbetalt (ikke overtidsbetaling), fryktbasert ledelse (unngå at arbeidstakere organiserer seg, ellers varsler om uverdige arbeidsforhold). Arbeidstiddirektivet fra EU, som er ventet, varsler om at arbeidstakere skal arbeide inntil 75 timers arbeidsuke (samtidig som at mange EU-land har kjempestor arbeidsledighet).

Nye former for fagforeningsknusing
Det er fremkommet opplysninger om at arbeidsgivere har gått så langt at de har brukt løgndetektorer på arbeidstakere når de søker om jobb. Løgndetektorer blir anvendt når arbeidssøkende blir spurt om de er organiserte, eller har til hensikt å organisere seg, eller varsle om uverdige arbeidsforhold (skal være et forhold mellom den enkelte arbeidstaker og arbeidsgiver – ”frihet til å velge” kaller Fremskrittspartiet/ Høyre denne form for arbeidsgiverpolitikk). Det er også en form for fagforeningsknusing.

Fra renholdsbransjen er det opplyst eksempler på hva arbeidsgivers krav om taushet til arbeidstakere kan medføre. Tidligere hadde ansatte et fast tildelt areal som ble rengjort innen det offentlige. Renholdet blir satt ut på anbud, og hvor oppdraget blir privatisert. Etter selskapsloven overføres arbeidstakerne – med tilhørende avtaler over til nytt selskap. Men den avtalen gjelder bare inntil ny er fremforhandlet. Da får de samme arbeidstakerne beskjed om de må rengjøre ”dobbelt så stort areal – på samme arbeidstid”. I tillegg opplever de ofte å måtte jobbe på mer ubekvemme arbeidstider. Godtar ikke arbeidstakeren det – får den ansatte beskjed om å finne seg noe annet å gjøre. Undersøkelser viser arbeidstakerne holder ut i snitt 5 år med slike arbeidsmengder – og under slike arbeidsvilkår. I tillegg til dårligere lønn, får de ansatte dårlige pensjonsordninger. På denne måten tjener eierne grovt med penger, penger som ofte føres ut av landet (fri flyt av kaital)– og kan ende i skatteparadiser.

Kanskje ikke så rart at vi opplever økt offentlig fattigdom når skatte- og avgiftssystemet, samt svart økonomi undergraver hele grunnlaget for velferdssamfunnet?

Poenget er at umenneskelige krav til yteevne, hvilket sliter ut arbeidstakere, og gjør at flere av disse blir tapere vedrørende opparbeidelse av pensjonspoeng. Dvs at alle de befinner seg i yrkesgrupper med skift- og turnusordninger hvor det er stor risiko for at mange av disse vil ende opp som fattige gamle i mangel av opptjente pensjonsrettigheter.
Det viser seg at markedsliberalistene ødelegger en hver form for å kunne ha et solidarisk velfungerende arbeidsliv er min påstand.